Innhold |
 Sikkerhet og kontrollMåling av kvantum og kvalitet for skogsvirke innebærer en stor grad av skjønn fra målers side. Det har derfor alltid vært behov for å følge opp målingen med kontrollmåling av et tilfeldig utvalg blant alle målte partier eller stokker.
I praksis var det ikke mulig å trekke ut et statistisk sikkert tilfeldig utvalg før all måling ble registrert ved hjelp av et elektronisk medium, og uttrekking kunne skje straks etter målingen. Tidligere har nok utvalget for en stor del vært skjønnsmessig, inntil det ble tatt i bruk trekningsplater eller -ringer som ble laget for hver enkelt måleplass. Sikkerheten i virkesomsetningen - og arbeidet for å kunne presentere korrekte måleresultater - ble prioritert svært høyt helt fra starten av i den nye måleforeningen. Alt i 1972 kom den første klagen på målingen, det var fra en kjøper langt sør i virksomhetsområdet. Før saken kunne behandles var virket skåret av klageren. Samme år startet arbeidet med å lage nye regler for kontroll av målingen. I 1973 vedtok styret, etter innstilling fra et utvalg bestående av tømmersjefene Sivert Buaas og Odd Østerås, tømmerinspektør Øivind Skara og måleleder Helge Rohde, å innføre en obligatorisk måle- og transportmelding og - som et ufravikelig krav - at minst 10% av stokkene i et virkesparti måtte være merket (stemplet) med leverandørs nummer for at transport og måling skulle kunne skje. Etter hvert kom også blant annet spesifiserte krav om merking av lass som ble inntransportert til en ubetjent målestasjon og overlevering av data for disse. Regler og rutiner for prøvelass og kontrollmåling ble fastsatt, og etter hvert ble systemet utviklet slik at alt målt virke ble omfattet av rutinene med den samme mulighet for å bli kontrollert. Kontrollen skulle utføres av en inspektør eller kontrollmåler som var uavhengig av arbeidsledelsen.
Nødvendigheten av å vektlegge dette viste seg ganske raskt, idet flere skogeiere var skeptiske til en ny og mer fjern måleforening enn de var vant til, og til nye målemetoder. En av disse var formannen i Singsås Skogeierlag i Sør-Trøndelag, Johan Engen, som engasjerte seg sterkt mot foreningens måleresultater så vel direkte som gjennom skogeierlaget. Han innkalte møter, og var kilde for omtale av skogeiermisnøye i pressen, blant annet i Adresseavisen. Da var det godt at foreningen var i stand til å dokumentere at måleresultatene lå innenfor vedtatte og aksepterte verdier, samt å informere om disse, og de statistiske begrepene de var basert på. Det skulle vise seg at dette ble en svært arbeidskrevende utfordring gjennom mange år, for så vel styre som administrasjon, med medvirkning på skogdager og møter, med direkte kontakt, avisinnlegg og andre informasjonstiltak. Blant annet ble et informasjonsblad kalt "Stikkbladet" utsendt i 1976 som bilag til skogeierforeningenes medlemsblad. I Møre og Romsdal ble stoffet inntatt i bladet "Skognytt", slik at budskapet i alt gikk ut i 30.000 eksemplar. En ny utgave ble utgitt med samme distribusjon i 1979, hensikten var også da å informere skogeierne om måleforeningen, målemetodene som ble benyttet, og hvilke måleresultater man hadde lov å forvente. I 1975 ble anskaffet - gjennom Sundsvalls Virkesmätningsförening (VMF) - fem slumptallsgeneratorer som ble brukt ved loddtrekking av kontrollobjekter. Samme år ble nye retningslinjer for kontrollmåling, basert på en utvalgsinnstilling fra Norske Tømmermålingssjefers Forening vedtatt. Disse ble senere strammet inn, for å bli revidert i 1984 etter råd fra tidligere mätningschef Curt Eckerbom, som var engasjert som konsulent. Disse retningslinjene dannet senere mønster for nytt regelverk fra Tømmermålingsrådet i 1988. Bruken av FMB-måling forutsatte at måler skulle trekke ut en viss andel av de målte lassene for å stokkmåle disse og sammenligne måleresultatene som egenkontroll og læring. Omfanget av prøvelass og kontrollmålinger illustreres med følgende utdrag fra årsmeldingene:
Tabellen viser at antall prøvelass og partivise kontroller øket mens kontrollrutinene ble bygget ut fram mot begynnelsen av 90-tallet. Senere ble det gradvis færre uttak fordi utviklingen mot å relatere all kontroll til stokkvis nivå førte med seg flere kontrollobjekter som stokkvis kontroll. 1997 skjedde en revisjon av kontrollopplegget, med nye toleransekrav og vedtak om en landsomfattende normeringskontroll. Partivis kontrollmåling bortfalt året etter. Fra 1. januar 1999 kom igjen nye retningslinjer, denne gang fra FUNT, Fellesutvalget for norsk tømmermåling, som i 2002 også fastsatte satser for rekvirert kontroll, som er kontroll etter krav fra selger eller kjøper. Flismålingen ble etter hvert så omfattende at det i 1986 ble opprettet eget kontrollkollektiv for denne. Systematisk kontroll av volum og fraksjonsprøver ble iverksatt fra 1989. |
