Innhold

Registrering og kontroll

Ved starten av den nye måleforeningen i 1972 ble all måling registrert på papir – stikkblad eller målesedler – og sendt til Skogbrukets Datasentral i Oslo for punching og beregning. Dette var tidkrevende, samtidig som oppfølgningen av den enkelte måler – og nødvendige korreksjoner – ikke fungerte tilfredsstillende. Dette ble bedre da registreringen ble lagt til kontoret i Stjørdal 1. januar 1975. Maskinene brukte magnetbånd som ble punchet, og deretter kontrollpunchet, før båndene ble postsendt til datasentralen i Oslo. Det ble i 1975 registrert 87.700 spesifikasjoner på ca. 60.000 måledokumenter, i tillegg kom kontraktspunchingen som ble overført fra Oslo til Stjørdal i november samme år.

En klar forbedring av rutinene skjedde fra april 1978 da dataene ble overført på en fast linje. Denne var tatt i bruk tre måneder tidligere - 10. januar – fra Fiborgtangen målestasjon, som ble den første målestasjon i landet med terminal og fast forbindelse til datasentralen i Oslo.

I 1979 ble registrert 65.500 spesifikasjoner (med i gjennomsnitt 12,8 m³ pr. spesifikasjon), av disse ble 59.300 stk. skjermregistrert (derav 11.000 på Fiborgtangen) og vel 4.000 registrert på automatmåler og med pennstans, 2.100 ble punchet. Året etter var tallene henholdsvis 83.200, 70.600, 12.600 og 0, det vil si at punchingen var opphørt.

I 1986 var utviklingen kommet så langt med hensyn på utstyr og rutiner, at all måling fra flere målestasjoner ble overført til datasentralene i Oslo og Sundsvall med en gang måleoperasjonen var foretatt.

Det første måledokumentet som ble skrevet ut etter direkte registrering på Fiborgtangen målestasjon mot Skogdata A/S 10. januar 1978.

Men det stoppet ikke der, midt på 90-tallet var dette det normale for all måling. Likevel ble arbeidet med å gjøre registrering og databehandling raskere og sikrere videreført.. Dette betød en bedre service til partene, hensyn tatt til at det samtidig skulle være sikkerhet for at kontrollmålingsrutinene fungerte i henhold til de krav som var fastsatt.

For registrering av svensk måling ble det blant annet benyttet pennstanskort og måledokumenter for optisk lesning i datasentralen. Pennstanskort ble også tatt i bruk for ”norsk måling”, men fikk aldri noen stor utbredelse, mest fordi andre og mer hensiktsmessige media ble tatt i bruk. Et forsøk i 1974 på Fiborgtangen målestasjon med måledokumenter for optisk lesning mislyktes fordi hverken datasentralen eller maskinleverandøren maktet å lese dokumentene med god nok sikkerhet. Dette til tross for at det var de samme målere som fylte ut målesedlene for den norske som for den svenske målingen. Den svenske målingen ble lest hos Skogsbrukets Datacentral i Sundsvall uten problemer.

Slagtrykkere, der måledataene ble registrert på en papirremse som ble sendt til datasentralen og lest optisk der, fikk en viss utbredelse på målestasjoner på sagbruk der tømmeret ble fremført på langsgående transportbånd. De ble gradvis erstattet av anlegg der dataene gikk inn automatisk. Også bærbare håndterminaler ble tatt mer og mer i bruk etter hvert som disse ble mer funksjonelle, og fikk kapasitet for nødvendige rutiner for innsamling og innsending av dataene på telefonlinje. Svenskene utviklet en håndterminal spesielt for virkesmåling, på norsk side ble det satset på å lage programmer for terminaler som var handelsvare.

Fra 1997 ble alt virke som foreningen målte sør for Saltfjellet registrert ved hjelp av en håndterminal eller PC.

Leverandørregistrene for de ”gamle” måleforeningene ble i 1972 sammenarbeidet til et felles register. I 1974 ble et nytt kontraktssystem tatt i bruk nordenfjells, og i 1980 ble kostnadene for oppgjørsrutinene overtatt av måleforeningene. Fra samme år ble måleforeningens regnskap kjørt hos SkogData, i 1981 ble også lønnsrutinene overført dit.

Måler Alf Dagfinn Ringstad registrerer et målt lass mot SkogData AS. I bakgrunnen terminalen som ble tatt i bruk i august 1985 mot Skogsbrukets Datacentral AB i Sundsvall for svensk virke.
(Foto: Trond Hattrem)

Måleforeningene ble medeiere i datasentralen ved aksjekjøp i 1984, og hadde plasser i styret fra 1985. Foreningens direktør(er) satt således i SkogDatas styre i flere perioder.

For målingen av svensk virke ble det 1. august 1983 tatt i bruk et nytt virkessystem kalt VIOL (”virke on-line”). Utviklingskostnadene for prosjektet ble så høye at de fikk konsekvenser for Skogsbrukets Datacentrals økonomi.

På norsk side ble et prosjekt kalt ”Virkessystemene i 90-årene” påbegynt i 1991. Prosjektet ble meget omfattende og førte til omlegging av rutiner, utskifting av datautstyr fra 80-årene til PC-nett og ISDN-samband, og et tettere samarbeid mellom SkogData og Skogsbrukets Datacentral i Sundsvall. Bruken ble formalisert gjennom en avtale mellom SkogData og måleforeningene i 1996. Prosjektet, som bidro til vesentlig bedre service til partene. kom til å koste måleforeningen ca. 2,4 mill. kroner eksklusiv utgifter til nytt datautstyr.

| ← Målerne | Toppen av side | Oppdragsgivere og myndighetene→ |