Innhold

Målemetoder

I 1973 ble vel 46% (611.000 m³) av det salgsmålte kvantum (norsk og svensk virke) stokkmålt, 9% ble vektmålt, nær 23% LF-målt, 11% løsmålt og 11% FMB-målt.

Andel stokkmåling falt jevnt fram til 1989, og var da 15,5 %. Deretter steg den igjen, nå til nær 30% i 2002, noe som må tilskrives at flere sagbruk investerte i automatmålings- og sorteringsanlegg, mens stokkmåling av massevirke opphørte.

Vektmåling av massevirke hos Norske Skogindustrier på Fiborgtangen tok slutt i 1977. Dette skjedde etter en forutgående debatt og utredninger med sammenligning av måleresultater etter henholdsvis vekt- og volummåling. Et sentralt moment her var variasjoner i egenvekten for virke fra ulike voksesteder. Etter dette ble vektmåling bare benyttet for sponplatevirke ved Arbors fabrikk i Hattfjelldal, og for sagbruksflis på Fiborgtangen fra 1998. Målemetoden LF-måling ble for norsk virke benyttet fram til 1981. Bruken varierte så i takt med importen av sagtømmer fra Sverige, etter at løsmåling av slikt virke tok slutt i 1974. Etter 1979 ble det ikke løsmålt rundvirke.

FMB-måling (løsmåling med fastmassebedømmelse) ble etter hvert den fremherskende metoden, fra 1974 også for sagtømmer av gran. Andelen steg raskt til 70% av kvantumet i 1988, og var på dette nivå til i 1992-93. Deretter sank andelen til rundt 50% i årene 1995-2002. Årsaken til dette antas å være kvantumsreduksjonen for norsk målt virke, som delvis ble kompensert med større import av svensk sagtømmer som ble LF-målt.

Alternative målemetoder

Trolig ble de første forsøkene med FMB-måling av massevirke gjort av Helgeland Tømmermåling og målesjef Bjarne Fossland i 1967, for virke fra Statens skoger til Nordenfjelske Treforedling. Forsøkene ble gjort i samarbeide med skoginspektør Torstein Sjursen, skogforvalter Lars Opsahl, og tømmersjef Einar Haugan. Det ble under målingen gått ut fra en normal fastmasse under bark på 57%. Målerne måtte justere målt lasshøyde opp eller ned etter lass- og virkesegenskaper for å oppnå denne fastmasseprosenten.

I Helgeland Tømmermålings beretning for 1968/69 står dette:

Så kom det i stand en avtale om levering av løsmålt midtmålt virke etter en på forhånd bestemt fastmasseprosent på 57%. Etter denne målemetode ble det innmålt 4.300 fm³.

I januar 1972 fikk Inn-Trøndelag Tømmermåling dispensasjon fra departementet til å foreta anslag av fastmasseprosenten under bark ved løsmåling av massevirke i fallende lengder, en dispensasjon som Nordenfjelske Tømmermåling fikk forlenget flere ganger inntil bestemmelsen ble inntatt i reglementet.

På slutten av 70-tallet ble det laget en hjelpetabell til bruk ved FMB-måling av massevirke. Den ga anvisning på hvorledes fastmasseprosenten endret seg med ulike lass- og virkesegenskaper. I den hensikt å forbedre FMB-målingen av massevirke, ble måleresultatene i noen år korrigert etter resultater innen målekollektiver. Denne korreksjon tok slutt i år 2000.

Foreningen fikk i 1973 dispensasjon for forsøksmåling av bestemte virkespartier etter henholdsvis FMB-metoden for skurtømmer (på Namsos og Bangsund målestasjoner), og LF-metoden for stammer for virke fra egen (Van Severens) skog på Namsos målestasjon og Flåttådal terminal. Året etter ble det gitt dispensasjon slik at skurtømmer i Møre og Romsdal kunne måles uten omrulling når virket ble fremlagt som hele stammer. Dette prinsippet ble videreført da det i 1976 og -77 ble tatt i bruk anlegg for måling og kapping av stammer - med etterfølgende sortering - ved de to største sagbrukene i sørfylket. Måling i dyppekar - xylometermåling - var en periode et hett tema i debatten. Utgangspunktet var et målekar på Ranheim målestasjon. Det ble imidlertid akseptert at metoden - på samme måte som for vektmåling - ikke kunne stille alle leverandører/virkespartier likt med hensyn på like vilkår for all måling.

Måling i rammer

En effektiv måling er avhengig av at måleren er til stede når virket kjøres inn til måleterminal eller kjøpers tomt. Dette ble fra midten av 80-tallet svært iøynefallende, særlig i forbindelse med etablering av flere måleterminaler på eller nær kaiområder i Møre og Romsdal. Det ble derfor satt i gang forsøk med å måle i enkle rammer som ble laget av underlag og stokker på målestedet, formet til å romme hele lassbunter. Sjåførene la lassene sine over i rammene, som så ble målt når det var virke nok til en dags beskjeftigelse for måleren. Forsøkene ledet til at det ble igangsatt produksjon av rammer som ble utplassert på en rekke målesteder - også sagbrukstomter - som ikke var betjent hver dag.

Skurtømmer i målerammer på sagbrukstomt hos Ole J.Stjern A/S i Åfjord 1988
(Foto: Helge Rohde)

| ← Målingen| Toppen av siden| Målesteder → |